Valgets kvaler 

To av tre velgere stoler ikke på politiske løfter. I hvilken grad har det med politikernes personlighet å gjøre? Var det noe i valgdebatten som overhode var overbevisende? Og hvorfor får ikke folk flest med seg budskapet? Vi har sett litt på hva politikernes retoriske ferdigheter kan bety for valgresultatet.

 

Klappjakten på KrF-politikere skjøt fart i avisspaltene før valget. Partileder Valgjerd Svarstad Haugland måtte tåle hard kritikk for sin håndtering av Mehaug-saken. Heller ikke statsministeren Kjell Magne Bondevik maktet å snu KrF, på vei mot sin desidert laveste oppslutning noensinne. Og det til tross for sin vel kjente sjarm og veltalenhet. Det var før, det, skal vi tro cand. philol. Hans-Ivar Kristiansen i Logografia, som til daglig underviser ledere i kunsten i å overbevise.

 

- KrF velger å fremstå som et verdiparti, men folk flest oppfatter det ikke slik. Nettopp derfor mislykkes de. Partiet driver hestehandel i saker om sex og alkohol, men feier meningene under teppet, og sto uten egne saker i valgkampen. Partiets budskap er mange og utydelige, og troverdigheten lav, konstaterer han, og fortsetter.

 

Lite engasjement, men noen lyspunkt

- I et retorisk perspektiv er Svarstad Haugland klønete i sin uttrykksmåte når hun snakker før hun tenker. Det hun sier består for det meste av tomme ord og monotone fraser. Hun har en pågående stil uten innhold, virker unnvikende og bundet i formen, med et forknytt kroppspråk, som om hun skjuler noe. En retorisk nedtur, mener han. Heller ikke statsministeren får toppkarakter. I følge Kristiansen var han mer troverdig som regjeringssjef i forrige periode. Budskapsformidlingen fungerer ikke like bra denne gangen, for også han virker unaturlig stiv og bundet. Vi må straks spørre oss selv om det er noe han dekker over. Slikt blir det lite tillit av.

 

Kristin Halvorsen, derimot, har lykkes atskillig bedre, mener Kristiansen.

- Hun er flink til å forenkle budskap, og kjører hardt på omsorg og skole som dermed blir stående som kjernesaker for partiet, noe de fleste makter å identifisere seg med. Halvorsen bruker bølgebryterteknikken. Hun argumenterer gjennom personlig adferd for å drive alt annet til siden. Det blir ikke så mye sak, men i større grad formidling og argumentasjon. Hun gjør det enkelt og logisk å oppfatte budskapet, og vinner på det. Dessuten er hun en forberedt person. Med det mener jeg at hun til enhver tid makter å se motstanden som vil komme. Det gjør henne til en bedre retoriker, konstaterer han.

- Høyre, derimot, har kjørt seg fast i homofilivennigheten sin. Partiet er konservativt utydelig og profilløst. Jan Pettersen er en korrekt jurist som ingen lar seg engasjere særlig av. En politiker som Børge Brende vinner posisjon fordi han er naturlig engasjert i miljøarbeidet han gjør. samferdselsminister Torill Skogsholm er som politiker tydelig, kort, konsis og konkret, og vinner tillit. Men i øyeblikket har vi ingen våghalser i norsk politikk. Det er trist, mener Kristiansen.

 

Bruk teknikker

Generelt kan vi si at den som tenker og snakker samtidig, når lengst. Også den som snakker mindre og lytter mer, poengterer Hans-Ivar Kristiansen. For kvantitet og kvalitet står ikke i forhold til hverandre i retorikkens verden. Retorikk vil si å tydeliggjøre og forenkle budskapet. Skjære bort det uvesentlige.

- Ta Willoch for eksempel. Han lytter, analyserer og venter med å gripe ordet til han vet hva han skal svare. Han er i utgangspunktet enig, men endrer bildet i den retningen han selv ønsker. Resultatet blir så kraftfullt at han gjerne beholder ordet helt til slutt.

 

Samler anekdoter

Budskap må stå alene, og det må knyttes til nære og gode historier som vi kan kjenne oss igjen i. Den som klarer å snakke til følelsene hos publikum har mye å vinne. Den gode mimikken er et resultat av god språkhandling og en klar oppfatning om hva du vil oppnå, hva saken dreier seg om. Når du behersker språket, frigjøres energi som kan omgjøres til handling mens du snakker. Signaler som underveis styrker det verbale budskapet, forklarer Kristiansen, og trekker frem en person han mener gjør en glimrende retorisk innsats.

- Har du lagt merke til den svenske statsministeren, Göran Persson? Han er konstant under verbal mobilisering, og klarer å ta den riktige posisjonen i enhver sammenheng. Han er forberedt på spørsmål som han vet vil komme. Nettopp det skiller de dyktige fra de middelmådige talerne. Høyres Jan P. Syse mobiliserte kontinuerlig ved å samle notater, utsagn og øyeblikk som han senere refererte til. Det samme gjorde Churchill, en av vår tids store talere. Men vi trenger ikke å gå lengre enn til vår egen Kristin Clemet. Hun er alltid mobilisert, og svarer, godt forberedt. Talekunst er først og fremst teknikk. Det har lite med talent og sjarm å gjøre. Fremstående politikere støtter seg til, Gode taleskrivere går også inn på kontoen for mobilisering.

 

Savner affekten

Nettopp i denne valgkampen savnet Kristiansen den politiske affekten, de sterke følelsene.

 - Hvor er historiefortellerne og predikantene? De som vekker frykten i oss, den sterkeste av alle følelser. For, uten helvete hadde himmelen ikke hatt den samme dimensjonen, skjønner du? Selv Carl I. Hagen har vært blek under valginnspurten. Han mangler begeistring, han som ellers er full av nerve og teft, en mester til å formidle enkeltskjebner og snakker så folk forstår. I høstens valgkamp har det vært lite som skiller politikerne fra hverandre bortsett fra klærne. I England er valgkamp ”de eller oss”. I Norge har vi ikke dette fenomenet.

 

Strukturert forteller

”Enmanns-sosiologi” er hva man kan kalle et sjofelt og lettkjøpt retorisk knep, men det fungerer bra. Det går kort og godt ut på å fortelle historier om enkeltpersoner og skjebner, slik at tilhørerne straks kjenner seg igjen og husker historien.

- Rune Gerhardsen er god på historiefortelling og dramatisering av budskap. Han vet å engasjere publikum, også etter syv sekunder som er grensen for hvor lenge konsentrasjonen holder uten at det skjer noe nytt. Først serverer han påstanden, deretter beviset, så egne refleksjoner og erfaringer for skape troverdighet, etterfulgt av budskapet. God retorikk stiller krav til bevisføring. Stoltenberg, derimot, har et troverdighetsproblem som går på forskjellen mellom det han sier og det han uttrykker når han snakker. Det virker ikke som han står inne for det han sier, mener Kristiansen.

 

Tabloid rævkrok

For øvrig synes Hans-Ivar Kristiansen at dagens politiske debatt har lite med debattbegrepet å gjøre.

- Dette handler mer om tabloid rævkrok. Ikke så mye om å se problemstillingene fra ulike vinkler. NRKs nye debattform med ”ja” og ”nei” spørsmål er en skandale i så måte. Kampen avgjøres på posisjoner, om hvem som ser mest overbevisende ut i fjeset. Den tabloide debatten er ikke det spor bedre, mener Kristiansen, men legger til at Dagens Næringsliv skal ha ros for gjeninnføringen av debatt som godt avisstoff.

- Retorikkens målsetting er kort og godt å tilføre ny kunnskap. Det krever litt tid og en tredje part. Når selv studentorganisasjonene har forlatt sine debattarenaer, må jeg spørre meg selv om den tradisjonelle debattformen er på vei ut. Nå handler det mer om show og underholdning. Dagens TV-debatter er rene skjellerier. Skal du oppleve en virkelig god debatt, bør du i stedet ta en titt på svensk TV. De kan dette.

HVA MENER FORSKERNE?

Mediaskapte politikere

Jens E. Kjeldsen, forsker i retorikk ved universitet i Bergen ser ingen opplagte vinnere i valgkampen. Han synes media i stor grad overkjører det politiske innholdet.

- Det blir umulig å gjøre seg opp en mening når politikerne avkortes til å svare ja eller nei. NRK bidrar til å undergrave politikerne som troverdige personer, og journalistene selv har et klart ansvar for hvordan politikere generelt oppfattes. Jeg tror folk flest er interessert i sak så lenge det er ulikheter. Når ulikheten blir tilslørt i media, selges politikken på personenes image.

Politikere som er gode på sak og samtidig er karismatiske har mye å hente, mener Kjeldsen, og trekker frem Kristin Halvorsen som et godt eksempel.

- Karismatiske personer samler folk, og kompetanse er i seg selv karisma. Mens Carl I. Hagen nyttiggjør seg retoriske teknikker som å se inn i kameraet, forteller Halvorsen nære historier om seg selv, uanfektet. Det er klart at personligheten blir stadig viktigere, også i politikken. Men det hjelper lite å flytte overbevisninger dersom vi er genuint uenig i synspunkter politikerne representerer. Til tross for halvgode terningkast, mener jeg likevel at Carl I Hangen er en av de beste politiske retorikere i Norge. Ikke demagogisk god, kanskje, men han sier det mange tenker, og det virker overbevisende på mange.

 

Savner politiske innovatører 

Frank Aarebrot, valgforsker: - Det var lite nytt i denne valgkampen, mener valgforsker Frank Aarebrot. - Det eneste man med sikkerhet kan si er at den retoriske avstanden mellom politikerne er blitt mindre. Før var Carl I. Hagen alene om å være innovativ og forstyrrende, men i den valgdebatten har de øvrige politikerne nærmet seg ham ved å fremstå frekkere og mer våget i formuleringene. For oss ble denne valgdebatten ikke fullt så nyansert. Vi venter på en ny innovatør, for Hagens tid er forbi. Den som har overrasket mest de siste ukene er Jan Petersen. Han hadde en brattere læringskurve enn de andre siden siste valg, men ser ut til å ha lært mest om argumentasjon og kroppsspråk. Det så vi tydelig i de innledende duellene med Jens Stoltenberg.

Av Merete Fonstad-Smith