Hvor farlig er det å leve?
Det er som kjent livsfarlig å leve. Men hvor farlig er de enkelte handlingene vi foretar oss, og hvordan kan man kommunisere dette til folk flest? Problemstillingen er velkjent for informasjonsfolk som jobber med risikokommunikasjon. Til hjelp i den daglige omgangen med risiko har de amerikanske risikoforskerne David Ropeik og George Gray, begge Harvard Center for Risk Analysis, kommet med boka "Risk - A Practical Guide for Deciding What’s Really Safe and What’s Really Dangerous in the World Around You".

Mange av oss går rundt og er redde for både det ene og det andre, men ofte er ikke frykten i overenstemmelse med fakta. Vi er for redde for harmløse ting og for lite opptatt av saker som virkelig kan være farlige. Undersøkelser viser også et stort gap mellom hva ekspertene og publikum mener er farlig, og hva som blir vurdert som trygt. Vi reagerer på risiko med følelser framfor fornuft, og vi filtrerer fakta gjennom en psykisk betinget risikooppfattelse.

Et nærliggende eksempel er amerikanerne som etter terrorangrepet i New York 11. september kjørte store avstander med bil for å unngå å bruke fly, og dermed utsatte seg selv for en sterkt forhøyet risiko for å omkomme i transportulykker.

De amerikanske forfatterne minner om de fire risiko-komponentene sannsynlighet, konsekvens, fare og eksponering, og bruker statistikk og ekspertvurderinger innen ulike samfunnsområder til å presentere leservennlige risikotabeller for nesten alt mellom himmel og jord: Ulykker, mobiltelefoner, matforgiftning, motorkjøretøyer, tobakk, biologiske våpen, kjernekraft, silikonbryst, legetabber osv. Hvert kapittel oppsummeres med råd om hvordan den enkelte kan redusere sin risiko, og her ligger det mange gode elementer av risiko-kommunikasjon. Man kommer langt med sunn fornuft og godt folkevett.

Hva er så aller farligst? Det er ingen farer i den nesten 500 sider tykke risikoboka som overgår tobakk som en trussel mot amerikanernes helse, ifølge forfatterne. Her er både sannsynlighet og konsekvens stor for røykerne. Sannsynligheten er imidlertid aller størst for at vi blir skadet eller forgiftet av matvarer, men her er konsekvensene til gjengjeld mindre for de fleste.

Når det gjelder hvilke farer nordmenn er opptatt av, har Direktoratet for sivilt beredskap undersøkt dette, vel og merke når det gjelder større hendelser i samfunnet. Nasjonalt beredskapsbarometer (DSB/Agenda/Opinion, august 2002) viser at store kollektivtransportulykker både er det folk oppfatter som mest sannsynlig og det nordmenn tenker mest på (krisebevissthet). Naturkatastrofer, store forurensninger, terror, atomulykker og sammenbrudd i el-tele-data følger deretter. Over halvparten av oss tenker imidlertid sjelden eller aldri på at en selv eller nærmeste familie kan bli rammet av kriser. Men barometeret dekker altså ikke hverdagens små og store risikoer, for eksempel på helsesiden, og det er vel på dette mer private feltet at mange er mest urolige?

For det er altså ikke den reelle trusselen som utløser angst og irrasjonell oppreden, men den følelsmessige oppfatningen av en risiko. Ropeik/Gray nevner dette som de viktigste faktorene for riskooppfatning: De fleste er mer redde for nye ting som de oppfatter som risikable enn for risikoer de har levd med en stund (frykten for HIV/AIDS er for eksempel blitt mindre etter hvert). Folk er mindre redd for en risiko som stammer fra naturen enn for en som er menneskeskapt (stråling fra kjernekraftverk virker farligere enn solstråling). En selvvalgt risiko er mindre truende enn noe man blir påtvunget (røyking kontra passiv røyking!), og folk aksepterer større risiko når den innebærer et gode. Følelse av usikkerhet og kontroll er også viktige faktorer for oppfattet risiko.

Vårt mål er å sette den risikoen du møter i det rette perspektivet, fatslår forfatterne av risikoguiden. Og som en slags trøst minner de om at selv om vi lever i en farlig verden, så er det samtidig en verden som på mange områder er tryggere enn noen gang…

Claus Hagen er informasjonsdirektør i Direktoratet for sivilt beredskap