Krise i kommunal informasjonsberedskap?
Hendelsene det siste året har vist oss at ingen krise er for utenkelig. Men det har ikke alle kommuner forberedt seg på.

Hvem ville du ringe, bortsett fra VG og TV2, dersom et godstog med farlig last skulle spore av rett utenfor stuedøren din, eller vann og elektrisitet plutselig skulle forsvinne i din kommune?

Nordmenn generelt oppfatter naturkatastrofer og ulykker innen kollektivtransport som de mest sannsynlige krisehendelsene i Norge. Svikt i forsyningen av vann og strøm ses på som de mest problematiske hverdagskrisene. Det viser den aller første målingen fra Direktoratet for sivilt beredskaps (DSB) Nasjonale beredskapsbarometer, utført i januar 2002. Barometeret skal måle befolkningens holdninger til beredskap og kriser. I januar i år mente vi at den mest sannsynlige formen for terrorisme i Norge er sabotasje på installasjoner og anlegg. Få bekymret seg over mulige bombeaksjoner eller bioterror. Folk i Nord-Norge har høyere krisebevissthet enn folk lenger sør i landet. Det skyldes sannsynligvis deres nærere forhold til naturkreftene.

Kontakter kommunen
Uansett hva slags krise eller naturødeleggelse landet skulle bli utsatt for, ville flertallet av befolkningen henvende seg til politiet eller kommunen. Særlig blant folk med lav utdanning, store barnefamilier og befolkningen i småkommuner er kommunen viktigste informasjonskilde. Befolkningen i større kommuner, som har et stort informasjonsapparat, vil heller gå til politiet for informasjon. Men hva kan så kommunene fortelle innbyggerne sine?

- Særlig småkommuner må styrke informasjonsberedskapen sin! Der hvor informasjonsressursene ofte er minst, kan påtrykket bli størst ved en krise, sier Claus Hagen, informasjonsdirektør i Direktoratet for sivilt beredskap. Han er for tiden opptatt med å få oversikt over hva slags informasjonsberedskap norske kommuner har og hva slags beredskap de burde ha.

- Praktisk talt alle kriser vil skje i en kommune. Problemet i dag er at mange kommuner ikke har tatt skikkelig høyde for dette i planleggingen. Vi opplever også ofte at det offentlige kommuniserer risiko på en måte som fører til økt frykt istedenfor trygghet. Mange informasjonskampanjer og beredskapstiltak utformes ofte uten forståelse for målgruppenes oppfatning av risiko, sier Hagen. Han forteller om eksperter som går ut i media for å roe ned folk ved å fortelle om hvor liten sannsynligheten er for at noe skal skje med akkurat dem. Mens folk er opptatt av konsekvensene og ønsker råd om hvordan de skal berge seg og sine.

Terroren ble en vekker
Tragediene 11. september ble en vekker for alle parter. - Etter 11. september opplevde vi nok en gang en ganske ustrukturert gruppe "eksperter" som mente i hytt og vær om biologisk krigføring og håndtering av krisen som var oppstått. Eksperter må sette seg inn i folks informasjonsbehov. De bør i mindre grad fokusere på sannsynlighet og heller gi helt konkrete råd om hva hver enkelt innbygger skal gjøre. Hagen mener at det etter 11.09 har blitt lettere å få synliggjort behovene for kriseberedskap

- Tsjernobyl-ulykken i 1986 ga oss skoleeksempelet på hvor galt det kan gå når samfunnsinformasjonen ikke er koordinert. Men etter det har det skjedd en del. Det som dessverre er typisk for Norge er at det ikke blir gjort noe før kriser skjer, sier Hagen. Direktoratet for sivilt beredskap vil nå prøve å bøte på dette.

- DSB arbeider nå med å utvikle veiledning og hjelp til kommunene om hvordan beredskapsinformasjon kan gjøres lett tilgjengelig for innbyggerne - også utenom vanlig kontortid. Målet om døgnåpen forvaltning bør særlig gjelde i beredskapsspørsmål. Vi prøver å få til en minstestandard på beredskap som så senere kan utvides, sier Claus Hagen. Direktoratet for sivilt beredskap prøver nå også å trene opp eksperter til å koordinere sine uttalelser og å kommunisere bra. Håpet er at de vil bli mer proaktive og komme høyt opp på banen når noe skjer.

Info-sjokk
- Hvordan er beredskapssitua-sjonen ute i kommune-Norge nå?

- Jeg tror at det fortsatt er stor fare for at mange kommuner vil oppleve det vi kan kalle et info-sjokk dersom en krise skulle oppstå i deres kommune. Mange har ikke tenkt ut hvordan de skal håndtere stor pågang fra lokalbefolkningen og media - og den kommer garantert dersom noe stort skjer. Det kan bli et sjokk for enkelte søvnige ordførere og rådmenn, spår Claus Hagen. Han sier at de fleste kommuner har kriseplaner, men at disse kan være underdimensjonerte og for lite konkrete.

- I forbindelse med år 2000-arbeidet kom vi over kommuner som hadde glimrende kriseplaner. Problemet var bare at de var fra før 1950.

- De aller fleste kommuner i Norge har problemer med å få pengene til å strekke til. Har de råd til å bruke penger på beredskap for krisekommunikasjon?

- Kommunenes ledelse må lære å tenke kriseberedskap, de må øve, og få dette inn i den daglige driften. Vi ber ikke om store investeringer, bare mer bevissthet. Hvis noen kommuner lurer på hva de skal gjøre er det bare å ta kontakt med fylkesmannen eller DSB. Der vil de få nødvendig hjelp til å komme i gang.

Av Jakob Berg