|
|
|
Slaktesesong for norsk
stolthet Nitritt, handelsboikott, dyreplageri og forurenset fôr har ført til at forbrukerne ikke lenger stoler på laksens helsebringende kraft – tvert om. Den negative omdømmeverdien til vår stolte bransje akselererer ukontrollert i forbrukernes kollektive hukommelse. Resultatet blir en stupende salgskurve hvis bransjen ikke snart beviser sin uskyld både med handling og kommunikasjon, i prioritert rekkefølge. Den samme effekten vil også reflekteres i investorlysten i næringen. Krisehåndteringen fra bransjen har vært fraværende og næringen framstår som handlingslammet og passiv. Vi leser om litt krangling i bransjen og noen offentlige myndigheter hevder at det fortsatt er trygt å spise laks, mye laks. Offentlig skittentøyvask og propagandaframstøt hjelper lite og forbrukeren sitter nå igjen med et tvetydig inntrykk av at laksen på samme tid både er farlig og sunn. Hva skal vi tro? I butikkhyllen tar vi i hvert fall ikke sjanser, og velger den maten vi stoler på. Action first – communication
next 1) På dagens stadium er det ingen vits for bransjen å sette i gang overilede holdningskampanjer, informasjonskampanjer, debatter, reklamekampanjer osv. Informasjonskrisen er allerede et faktum og det negative omdømmet er allerede på plass i forbrukerens persepsjon. På PR-fagspråket er en informasjonskrise en tilstand som oppstår når informasjonen ikke strekker til, ikke blir trodd, eller er fraværende. 2) Likene må ut av skapet. Dersom det dukker opp flere negative forhold, blir bransjen ytterligere tatt på senga og troverdigheten daler proporsjonalt. Bransjen må samlet lage et kart over alle problemer, mulige problemer av praktisk og driftsmessig art. Dernest må det ryddes opp, og alle må gå i samme retning. Ellers vil alle aktørene i verdikjeden tape. 3) Lakseoppdretterne må bevise at de har rent fiskemel i posen Det må derfor innføres en kvalitetsstandard som forbrukeren forstår. Denne skal forsikre oss om at: ”Produktet inneholder ikke tungmetaller eller nitritt. Fisken er oppvokst i sunne miljøer, har ikke fått forurenset mat og har hatt et godt liv”. Dette er et primitivt budskap, men det er også forbrukernes kjøpsprosess for valg av mat. 4) Det må innføres straffetiltak mot syndere; konsesjonstap, store bøter, tap av kvalitetsgodkjenning, utkastelse av bransjeorganisasjoner og offentlig uthenging på samme måte som Næringsmiddeltilsynet gjør mot restaurantbransjen. 5) Når dette er gjennomført, så er tiden inne for kommunikasjonskampanjer. Bransjen må drive ustrakt kommunikasjonsvirksomhet for å fortelle hvordan de driver oppdrett og at vi som forbrukere kan stole på produktenes sunnhetsverdi. Det hjelper ikke med ensidig propaganda og fargerik merkevarebygging. Anleggene, foringen, slaktingen og foredlingen må ”åpnes opp” for omverdenen. Lykke til! Svein Inge Leirgulen |
